Kilde til handling

David G Måkestad, 2024

01.01.2025

Innledning

Etikk og moral er tett knyttet sammen og i hverdagstalen brukes de ofte uten tydelige forskjeller. I akademiskspråk henviser etikk til moralfilosofi, læren om moral eller det teoretiske ved moral. Moral brukes for å vise til konkrete handlinger. Målet i etikk og moralfilosofi er å finne hva som er rett og galt, riktige og gale handlinger. Fremveksten av etikk og moralfilosofi spores tilbake til antikken og vokste frem i den greske kulturen rundt Athen. Johan B. Hygen påpeker i sin bok «Elementær etikk» den nære relasjon moral har til religion. Han mener likevel moral har sin egen og selvstendige opprinnelse. Han ser de to som egenartede i en slik grad at de ikke kan utledes fra hverandre (Hygen, 1958).

Jeg opplever at moral og etikk gir anledning til å utforske noe dypt menneskelig, det gir oss muligheten til å prøve å gjennomskue hva som ligger bak våre handlinger, impulser og motiver. Samtidig ser jeg en tydelig dynamikk mellom samfunn, kultur, normer og min egen vilje, særlig blir det tydelig når jeg har moralske forestillinger som går på tvers av den etablerte moral. I hvilken grad handler jeg i tråd med en etablert moralfilosofi? Har jeg min helt egne?

Samtidig som moral kan gi uttrykk for noe individuelt gir det også innblikk i vår kollektive bevissthet. Jeg ser nürnbergprosessen som et sjekkpunkt for den kollektive moralske utviklingen, og en milepæl i den grad det ble etablert en universell ansvarliggjøring av individet. Slike store globale prosesser kan si noe om hva som er vår kollektive moral og hvilke normer som gjelder.

Sosialpedagogen har mandat som i noen tilfeller vil være av inngripende karakter i andre menneskers liv. Situasjoner med mennesker som ikke kan ta vare på seg selv og er avhengig av assistanse for å dekke grunnleggende behov kan være en del av hverdagen i yrket. Det plasserer yrkesutøveren i en maktposisjon i forhold til de menneskene det arbeides med og for, som krever etiske handlinger. Det krever en evne til å granske egne handlinger i et etisk og moralsk lys, og samtidig samfunnet og kulturens verdier og normer (Solveig Botnen Eide, 2020).

Moralfilosofi kan gi en ytre ramme for å diskutere faglige dilemmaer uten å bli personlig, en felles kjennskap til etiske begreper og perspektiver gir et fellesspråk for drøfting av problemstillinger. Det kan få frem nyanser og perspektiver som kan berike faget og den faglige utviklingen.

Hoveddel:

Praksiseksempel: Som leder i en organisasjon har jeg blitt forelagt en klage på manglende universelltilrettelegging i våre lokaler. En av brukerne har sagt at dette oppleves diskriminerende og ekskluderende, de ønsker å trekke seg ut av alle aktiviteter dersom det ikke iverksettes tiltak umiddelbart. Bygningen er 4.etg og heisforbindelsen er begrenset. Bygningen er gammel og full tilrettelegging vil bli omfattende og kostbart, det er vanskelig å se hvordan vi skal finne nødvendige økonomiske resurser for å løse utfordringen. Det er gjort noen tiltak som gjør det mulig for rullestoler å komme inn i deler av bygget, så langt har vi tilpasset fellesaktivitetene slik at de finner sted i rom som er tilgjengelige for rullestolbrukere. Dette har til en viss grad fungert ved å holde problemstillingen på avstand, men det er uorganisert aktivitet som ikke tilrettelegges på samme måte. Jeg ser ingen umiddelbar løsning, men har et sterkt ønske om å imøtekomme henvendelsene, men store økonomiske investeringer kan sette hele driften i fare og vil kunne føre til nedleggelse. Deler av driften er finansiert av statlige midler og det har vært en intern diskusjon om vi kan komme til å miste tilskudd som følge av manglene etterlevelse av kravene fra myndighetene om universellutforming. Når det nå har kommet henvendelser fra mennesker som føler seg ekskludert og diskriminert som følge av forholdene, er det nødvendig å vurdere alle muligheter og fatte en beslutning om veien videre.

Hvordan kommer mine og virksomhetens verdier til uttrykk, eller kommer de til uttrykk? Er verdiene våre en teoretisk og abstrakt konstruksjon som står skrevet i en organisasjonsplan og styringsdokumenter eller er det noe vi lever og arbeider med hver dag? Dersom det bare kommer til uttrykk på et teoretisk plan hva vil være virkningen på organisasjonen, de som arbeider her og de som benytter seg av tilbudet? Hva vil være konsekvensene på langsikt?

Artikkel 9 i FN-Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne omhandler tilgjengelighet. Det leggesvekt på begrepet hensiktsmessig. Å «treffe hensiktsmessige tiltak» for å oppnå tilgjengelighet er formuleringen som brukes (Barne- og likestillingsdepartementet). Formuleringen gir rom for tolkning, men artikkel 9 er tydelig på at behovene til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal tillegges stor vekt.

Ved å belyse dilemmaet fra tre etiske perspektiver skal det her forsøkes å få frem ulike overveielser og vurderinger som kan spille inn i beslutnings- og handlingsgrunnlaget. Jeg vil forsøke å gjøre det på en måte som løfter frem de ulike perspektivenes egenart, de ulike retningene har flere nyanser og avgreininger som det her ikke vil fokuseres på. Perspektivene som behandles er valgt nettopp fordi de skiller seg fra hverandre og er egnet til å vise hvordan ulike etiske perspektiver vil virke inn både på prosesser og handlinger.

Konsekvensetikk:

Konsekvensetikk søker å finne konsekvensene av handlingene, hva vil handlingene føre til for individet, virksomheten eller samfunnet. Det vil av nødvendighet basere seg på sannsynlighet, først etter handlingene er gjort vil det vise seg hva som er konsekvensene på kort sikt og etterhvert lang sikt. Utilitarisme, en retning innenfor konsekvensetikk, ønsker å maksimere nytte, handlingene veies i forhold til hvor mye nytte de vil føre med seg (Solveig Botnen Eide, 2020).

Det er to tydelige alternativer, det kan iverksettes tiltak eller unnlate å gjøre det. De valgene som tas, vil få konsekvenser for organisasjonen som helhet og de menneskene som føler seg ekskludert.

På den ene siden kan det å gjøre tiltak gi de menneskene som kommer hit en erfaring og opplevelse av at vi lever det vi lærer. Det kan få positive konsekvenser for omdømme til virksomheten. Flere kan komme til å ta i bruk tilbudet vårt, og om de er fornøyde kan det gi oss mer økonomisk handlingsrom i fremtiden. Flere brukere av vårt tilbud vil gjøre driften mer robust og sikrer arbeidsplasser og mulighetene til å utvikle organisasjonen videre. Bedre tilgjengelighet kan virke oppbyggende på det sosiale ved å inkludere flere i de ulike organiserte og uorganiserte aktivitetene våre. Vi unngår misfornøyde brukere som deler sin misnøye med de rundt seg.

På den andre siden vil konsekvensene ved å gjøre de etterspurte endringene koste mye ressurser og kan føre til nedbemanning og nedleggelse, det setter hele virksomheten i fare.

I konsekvensetikk er det konsekvensene av handlingene som vurderes. Beslutningen i denne saken vil kunne ramme alle som har et forhold til virksomheten. Det er få som er berørt av manglende tilgjengelighet og det å ikke gjøre tiltak vil ramme svært få av våre brukere. Det at det for øyeblikket kun er en aktiv bruker med behov for tilrettelegging for rullestol gjør konsekvensene små ved å unnlate å gjøre noe. Nytten av en rullestolrampe og inngang vil være liten for organisasjonen. Vi vil miste bare en bruker. I et konsekvensetisk perspektiv vil det være nærliggende å tenke at dette ikke kan prioriteres. Vi kan ikke risikere å gjøre noe som kun tjener noen få, felleskapet må prioriteres. Vi kan gjennomføre andre aktiviteter og tiltak som får nytte for flere med de samme økonomiske midlene. Beslutningen her heller mot å ikke gjøre tiltak.

Pliktetisk:

Pliktetikk har flere ulike retninger, Immanuel Kant har vært den mest betydningsfulle filosofen innenfor pliktetikk. Det er noe tvingende, påleggende og insisterende i plikt. Det var Kant sin hensikt at moralene og etikken skulle utledes til allmenn gyldige lover, han formulerte flere kategoriske imperativer, to av de lyder som følger; «Du skal aldri bruke et menneske bare som et middel, men alltid som et mål i seg selv» og «Jeg skal aldri handle annerledes enn at jeg også kan ville at min handlingsregel skal bli en allmenn lov» (Solveig Botnen Eide, 2020). Kant knytter an til sinnelagsetikk ved å vektlegg den gode vilje, det at menneske skal handle ut ifra den gode vilje. En handling må hos Kant være «villet» for å være god, det er ikke nok å blindt følge et kategorisk imperativ. Jeg må ville følge imperativet eller den moralske lov (Solveig Botnen Eide, 2020). Sinnelaget, det indre liv eller sjelekreftene, må være i harmoni og overenstemmelse med handlingen.

Ved å bruke Kants kategoriske imperativ, som sier «Du skal aldri bruke et menneske bare som et middel, men alltid som et mål i seg selv» i dette eksempelet innebærer det en plikt til å behandle brukeren som føler seg ekskludert med den samme respekten som alle andre. Å tilsidesette personens behov og klage ville være å redusere deres verdighet og rettigheter til noe sekundært, noe som er uakseptabelt innen Kants etikk. Dette setter en moralsk forpliktelse til å prioritere universell tilrettelegging.

Det andre kategoriske imperativ som her er nevnt sier «Jeg skal aldri handle annerledes enn at jeg også kan ville at min handlingsregel skal bli en allmenn lov». Dersom virksomheten velger å overse kravet om universell utforming, innebærer det at prinsippet om ekskludering kan gjøres universelt akseptert det vil være vanskelig å argumentere for at en slik allmenn lov vil være moralsk og av den gode vilje.

Kants etikk setter prinsipper over konsekvenser. Selv om de økonomiske utfordringene kan være betydelige, er ikke dette en gyldig unnskyldning for å unnlate å handle i henhold til moralsk plikt. Organisasjonen har derfor en plikt til å prioritere tilrettelegging, uavhengig av om det kan føre til økonomiske vansker.

Det kategoriske imperativ gir ikke mye handlingsrom og universaliseringskravet gjør det svært vanskelig å ta hensyn til nyanser og situasjonsspesifikke forhold. På prinsipielt grunnlag må det iverksettes tiltak.

Diskursetikk:

Avhengig av kultur, religion, individualitet og andre faktorer kan mennesker utvikle ulikt verdigrunnlag. Hvordan kan samfunn, organisasjoner, felleskap og individer forholde seg til etikk og skape en felles forståelse. Diskursetikk skiller seg fra de øvrige etiske retningene ved å fokusere på en prosess som kan skape denne felles forståelsen. Den gir ingen ferdige regler eller moralske bud, men den gir noen retningslinjer og krav til prosess. Diskursetikken fokuserer på dialog og at alle berørte skal bli hørt og være deltagende, med mål om å skape konsensus. Deltagelse fra alle parter gjør dialogen til en diskurs. Det stilles krav til saklighet og knytter seg til Kant ved også å legge vekt på at argumenter i diskursen må være fornuftsbasert (Solveig Botnen Eide, 2020).

Ved å ta i bruk diskursetikk i eksempelet som er gitt kan det skapes en prosess som inkluderer alle berørte parter, det kalles inn til møter der ansatte og brukere sammen arbeider med å finne løsninger. En slik prosess er i overenstemmelse med en sentral verdi i virksomheten, inkludering. Prosessen har potensiale til å skape økt forståelse for utfordringene sett fra flere ulike perspektiver. Prosessen krever at diskursen forholder seg til det konkrete eksempelet og ikke trekker inn hypotetiske situasjoner eller forhold. Målet vil være å oppnå konsensus om veien videre. Det er sannsynlig at det vil være nødvendig med en løpende prosess for å se på mulig løsninger. Tilnærmingen tillater også for at det kan oppstå løsningsforslag underveis. Universell tilrettelegging krever kontinuerlig arbeid, med å starte en slik prosess kan vi samtidig bevisstgjøre alle involverte på utfordringen i dette arbeidet.

Fra et ledelsesperspektiv egner diskursetikken seg godt. Den er prosessorientert og kan virke positivt inn på arbeidsmiljø ved å gi de involverte en opplevelse av å bli sett og hørt. Gjennomføringen av en diskurs krever enn viss grad av kunnskap, dialogkompetanse som kan ha overføringsverdi for virksomheten.

Ved å lytte til brukerne sine opplevelser får vi innsikt i de mest umiddelbare behovene og hvor det er lavest terskel for å gjøre tiltak. Det viser seg at flere dører kan tilrettelegges slik at mer av arealene blir tilgjengelige. Noen dørstokker er vanskelig å komme over, ved å plassere terskeleliminatorer der blir inn og utkjøring lettere for rullestoler. Tiltakene krever små investeringer og blir satt i verk umiddelbart. Det er fremdeles behov for elektriske døråpnere, vi blir enig om å prioritere dette først i det rommet som brukes mest og legge så mye av de fellesaktivitetene til dette rommet som mulig. Inntil døråpnere er på plass vil de ansatte sette døren opp med en dørkile frem til aktivitetene starter.

En annen utfordring for rullestolbrukerne viser seg å være å passere to gjerdeporter, som er en vanskelig hindring. Ved å flytte rullestolinngangen i bygningen slipper rullestolbrukere de to portene. Dette tiltaket vil kreve tilpasninger på utsiden og innsiden av en eksisterende inngang. Dette er tiltak som krever mer langsiktig planlegging. Det blir besluttet å hente inn pris fra håndverkere på tiltaket og øremerke midler til universelltilpassing i budsjettet for de neste tre årene for å skape kontinuitet i arbeidet. Midlene synliggjøres ved å lage en egen post for det i budsjettet. Styret vil måtte vurdere fra år til år hvilket beløp som er økonomisk forsvarlig for virksomheten og når flytting av rullestolinngangen kan gjøres.

Ikke på langt nær alle utfordringer blir løst i prosessen, men løsningene får konsensus. De med behov for tilpassing opplever at det er en pågående prosess i virksomheten å forbedre tilgjengeligheten. Vi har økt bevisstheten i virksomheten og satt noen tydelige mål om forbedringer og fremskritt.

Avslutning:

Ulike etiske retninger og perspektiver kaster lys på verdier, prosesser og egenskaper i samfunnet, organisasjonen og individet. Det åpner dører til en bevisstgjøring av hva som er handlingsgrunnlaget vårt, og hva som er mitt. Jeg opplever det har en tilnærmet uendelig dybde, der jeg vil kunne trenge dypere inn i mine egne impulser og tilbøyeligheter for all fremtid. Kanskje er det heller ikke formålstjenlig å se etter evige svar, men å leve med prosessen og den stadige undersøkelsen av handlingsgrunnlaget, motivet, viljen, samtalen og lytting som gir nye svar for hvert øyeblikk og hver situasjon.

For meg ser det ut som de ulike retningene kan ha sin verdi på ulike områder, samtidig som de har sine begrensninger.

Konsekvensetikken fremstår for meg som så ensartet reduksjonistisk at den er uegnet til å behandle spørsmål om noe som er levende. Det vil kunne ha sin «nytte» i sammenhenger av triviell art der det skal avgjøres spørsmål som f.eks plassering av et busstopp eller en togstasjon, men også her vil den ha begrensninger. Denne etikken er heteronom, styrt av ytre faktorer/autoriteter. Heteronomi står som motsetning til autonomi, indre selvstyre og individuell frihet. Det er nærliggende for meg å tenke at retningen har autoritære tendenser som vil kunne gjøre seg gjeldende. Fokuset på målet, resultatet eller nytten er kjennetegn og sammenfaller med slik Hygen beskriver marxistisk moral:

«Fra nyere tid er den marxistiske moral kjent for å legge all vekt på målet og velge de midler som anses nødvendige for å virkeliggjøre det, enten midlene etter vanlige begreper er moralske eller umoralske. Ensidighetene og farene ved et slikt syn er innlysende. For onde og umenneskelige midler kan jo drepe selv de beste og menneskeligste mål» (Hygen, 1958)

Pliktetikken sine to retninger med plikten som kommer fra det ytre og plikten som kommer fra det indre har to radikale motsetninger. Den ytre plikten som kommer fra en autoritet er til en viss grad anerkjent som å være underordnet den enkeltes autonomi i vårt moderne samfunn (Solveig Botnen Eide, 2020, s. 108). Autonomi for den enkelt er etablert som et sterkt prinsipp, det er nyanser her som blir utforsket i pensumlitteraturen. Dynamikken mellom de to er tilstede overalt. Den indre plikten blir utforsket i større grad, med referanse til Immanuel Kants pliktetikk og kategoriske imperativ. Jeg strever med å forstå nyansene i denne etikken. Det ser for meg ut som universaliseringskravet, å gjøre enhver handling til en allmenn lov, i seg selv opptrer som en ytre autoritet. Selv om dette prinsippet skulle være tenkt kun som verifikasjon, for å «teste» en mulig handling, kan jeg ikke se at det er kompatibelt med individuell frihet og autonomi.

Diskursetikken vurderer jeg som velegnet i praksiseksempelet som er gitt, men den vil ikke være til stor hjelp i situasjoner som krever øyeblikkelig handling. Riktig nok vil en dialogprosess om verdigrunnlag og konkrete situasjoner kunne gi faglig og personlig utviklingsmuligheter, men det vil være utenfor diskursetikkens rammer. Til å løse en konkret situasjon, som er tjent med prosess snarere enn umiddelbar handling, vil det kunne være mye å hente i en slik prosess. I handlingsøyeblikket blir individet overlatt til seg selv. Jeg ser samtidig noe med overføringsverdi i diskursetikken, den lyttende og dialogiske tilnærmingen med fokus på den konkrete situasjonen, gir løsningsmuligheter og innovasjonspotensiale som ikke er begrenset av ferdige moralske lover. Det legger opp til at hver enkelt situasjon har sin egen løsning som kan oppdages i samspill med omgivelsene.

Ulike etiske retninger og perspektiver gir et unikt rammeverk for å navigere komplekse dilemmaer som det å balansere krav om universell tilrettelegging med organisatoriske rammebetingelser. Refleksjonen rundt praksiseksempelet illustrerer hvordan etikk ikke bare handler om hva som er rett eller galt, men også hvordan verdier, kontekst og menneskelige relasjoner former beslutningsgrunnlaget.

Ved nærmere ettertanke kan det argumenteres for at ingen av de etiske perspektivene alene er tilstrekkelige for å svare på alle situasjoner som kan oppstå i det sosialpedagogiske arbeidet. Konsekvensetikken gir innspill om hvordan handlingene påvirker helheten og skaper en praktisk ramme for å vurdere nytteverdi. Likevel er dens reduksjonistiske kvalitet en klar begrensning i situasjoner som berører menneskers verdighet og individuelle rettigheter. Pliktetikken løfter fram universelle prinsipper plikten til å handle moralsk riktig, men kan oppleves rigid og løsrevet fra spesifikke situasjonsbetingelser. Diskursetikken skaper rom for dialog og konsensus, men krever tid, kompetanse og ressurser som ikke er tilgjengelige i akutte situasjoner. Prosessen i diskursetikk kan også oppleves som sårbar for de som er berørt og gir en grad av eksponering som kan være utfordrende for enkelt mennesker å stå i. Den forutsetter også språklige ferdigheter som ikke er tilgjengelig for alle i en sosialpedagogisk sammenheng.

Slik jeg ser det, peker dette mot behovet for en tilnærming hvor elementer fra ulike etiske retninger kombineres for å møte komplekse utfordringer. For eksempel kan konsekvensetikkens vurdering av kortsiktige og langsiktige konsekvenser, den kan da brukes mer som et verktøy for bevisstgjøring og utredning, ikke som et etisk handlingsgrunnlag. Pliktetikkens fokus på prinsipper kan brukes for å utforske det prinsipielle ved handlingene våre. Universaliseringskravet kan tjene som en verdifull test av mulige handlinger, men bør i mine øyne ikke tillates å tjene som et absolutt krav. Det bør gis rom til situasjonsbestemte vurderinger og individuell dømmekraft. Diskursetikken kan bidra med prosessuelle verktøy for å inkludere ulike perspektiver og sikre en bred forankring av beslutningene.

I refleksjonen rundt praksiseksempelet er det tydelig at løsningen ikke bare handler om de konkrete tiltakene som skal iverksettes, men også om hvordan prosessen frem mot en beslutning utføres. Universell tilrettelegging handler ikke bare om tilgangen til fysiske rom, men også om å sikre opplevelsen av inkludering og respekt for alle involverte. Ved å kombinere etiske prinsipper og samtidig bevare fleksibilitet i tilnærmingen, kan vi ikke bare løse det konkrete problemet, men også styrke den etiske praksisen og det organisatoriske verdigrunnlaget over tid.

Denne prosessen gir ikke bare en løsning på det spesifikke dilemmaet, men skaper også grunnlaget for et organisasjonsklima preget av ansvarlighet, refleksjon og kontinuerlig utvikling. Et slikt fokus kan bidra til å sikre både kortsiktige resultater og langsiktig innovasjon for virksomheten og de menneskene den er ment å tjene.

Bibliografi

Barne- og likestillingsdepartementet. (u.d.). FN-Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Hygen, J. B. (1958). Elementær etikk. Fabritius & Sønner Forlag.

Sagdahl, M. S. (u.d.). Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/det_kategoriske_imperativ

Solveig Botnen Eide, B. S. (2020). Etikk - Til refleksjon og handling i sosialtarbeid. Gyldendal.